Munnspill, også kjent som et fransk harp eller munnorgel, er et blåseinstrument som brukes over hele verden i mange musikalske sjangre, spesielt innen blues, amerikansk folkemusikk, klassisk musikk, jazz og rock and roll. Det finnes mange typer munnspill, inkludert diatonisk, kromatisk, tremolo, oktav, orkester- og bassversjoner. Et munnspill spilles ved å bruke munnen (lepper og tunge) for å lede luft inn i eller ut av ett eller flere hull langs et horisontalt munnstykke. Bak hvert hull er et kammer som inneholder minst en reed. En reed er en tynn stripe av materiale som vibrerer for å produsere en lyd. En munnspill reed er en flat, langstrakt fjær som vanligvis er laget av messing, rustfritt stål eller bronse, som er festet i den ene enden over et spor som fungerer som en luftvei. Når man blåser i instrumentet vil den frie enden (reeden) vibrere, og vekselvis blokkerer luftveien for å produsere lyd. Alle reeds er forhåndsinnstilt til individuelle toner. Stemming av et munnspill gjøres ved å justere hvor stiv den enkelte reed er. Lengre, tyngre og fjærende reeds produserer dypere, lavere toner, mens kortere, lettere og stivere reeds gir høyere toner.
Forsterkningsenheter
Siden 1950-tallet har mange blues munnspillere forsterket instrumentet med mikrofoner og rørforsterkere. En av de tidligste innovatørene av denne tilnærmingen var Marion “Little Walter” Jacobs, som spilte munnspill i nærheten av en “Bullet” mikrofon som var beregnet for bruk av taxiselskaper når de skulle kommunisere med sine sjåfører. Ved å bruke denne spesielle mikrofonen oppnådde Jacobs en særegen harmonisk tone, med mellomstor lyd som kunne høres over en elektrisk gitar. I tillegg produserte rørforsterkere en naturlig, overdreven og høyere volum, noe som gir kropp, fylde og “grit” til lyden. Little Walter var også førstemann til å dekke munnspillet helt med begge hender. På denne måten oppnådde han å stramme luften rundt instrumentet, noe som gir en kraftig, forvrengt lyd. Mange mente lyden Walter skapte minner mye om en saxofon, derav begrepet “Mississippi saxofon”.
Etter som teknologien innen forsterkere har utviklet seg, har munnspillmusikere introdusert en rekke andre effektenheter til deres rigger, for eksempel reverb, tremolo, forsinkelse, oktav, ekstra overdrive pedaler og kor-effekt. John Popper i bandet Blues Traveler brukte en tilpasset mikrofon som innkapslet flere av disse effektene i en håndholdt enhet, og slik unngikk han å bruke flere ulike enheter for å oppnå det spesielle lydbildet han er blitt så kjent for. Mange munnspillmusikere foretrekker fortsatt rørforsterkere i motsetning til moderne utstyr på grunn av den markante forskjellen i tonene som genereres av vakuumrørene. Spillere oppfatter at rørforsterkere gir en “varmere” tone og en mer “naturlig” overdreven lyd. Det er helt vanlig at man ser munnspillmusikere benytte seg av forsterkere designet for elektrisk gitar, og da spesielt forsterkere av typen Kalamazoo Model Two, Fender Bassman og Danelectro Commando. Man får også kjøpt spesieltforsterkere som er bygd for hånd for å oppnå en optimal forsterket harmoni. Forsterkere som dette brukes gjerne av dyktige musikere som ikke har munnspill som sitt hovedinstrument, og dermed ikke innehar de kvalitetene som Popper og Little Walter hadde.
Munnspill er også et lett anvendelig instrument for musikere som trakterer flere instrumenter på en gang. Ofte vil man se en artist spille akustisk gitar samtidig som de spiller munnspill. Dette gjøres ved å bruke en “nakkehylle” eller “harmonisk holder” for å plassere instrumentet foran munnen. En harmonisk holder klemmer harmonikken mellom to metallbraketter, som er festet til en buet metallbøyle som hviler på skuldrene. De originale harmoniske rackene ble laget av ståltråd eller kleshengere. Mer moderne harmoniske holdere brukes i dag av artister som Bob Dylan, Tom Harmon, Neil Young, Eddie Vedder, Bruce Springsteen og blues sangerene Jimmy Reed og John Hammond Jr.