Klassisk gitar, også kjent som konsert gitar, klassisk akustisk, nylon-streng gitar eller spansk gitar, er medlem av gitarfamilien som brukes innen klassisk musikk. Det er en akustisk tregitar med strenger laget av nylon, i stedet for metallstrengene som brukes i akustiske og elektriske gitarer. Den tradisjonelle klassiske gitaren har tolv bånd og spilles nært baksiden av lydhullet.
Klassiske gitarstrenger
Klassiske gitarstrenger er strenger produsert for bruk på klassiske gitarer. Mens akustiske gitarstrenger og elektriske gitarstrenger er laget av stål, er moderne klassiske gitarstrenger laget av nylon. Nylon gir en helt annen lyd enn hva stålstrenger gjør. Nylonstrenger gir en tynnere, med også klarere lyd enn stålstrenger. Strenger til klassiske gitarer ble opprinnelig laget med dyretarm og silke som ble vevd sammen. Denne teknikken var i bruk helt fram til andre verdenskrig. Det var en ung dansk mann som het Albert Augustine som startet utviklingen av nylonstrenger. Augustine hadde forlatt Danmark i 1921 og flyttet til New York for å gå i lære som luthier, eller reparatør av strenginstrumenter om man vil. Tidlig i sin tid som lærling i storbyen startet han å eksperimentere med utviklingen av nye strenger til instrumentene han reparerte. Selv med all sin kunnskap klart han dog aldri å komme i mål med en streng som kunne produsere det lydbildet han søkte. Augustine ofret all sin fritid til sine prosjekt, men selv etter 20 år var han ikke noe nærmere en løsning.
Det var ikke før på midten av 1940-tallet at Augustine skulle få sitt gjennombrudd, og det skjedde via en lang rekke tilfeldigheter som involverte både den russiske gitaristen Andrés Segovia, General Lindeman og DuPont-familien. Det var under en opptreden i den Britiske ambassaden i New York at Andrés Segovia hadde nevnt for blant annet General Lindeman at han hadde store problemer med å få tak i sine beste gitarstrenger, da spesielt av typen Pirastro-kattestrenger.
En måned senere presenterte generalen Segovia med noen nylonstrenger som han hadde fått gjennom noen medlemmer av DuPont-familien. DuPont-familien var på denne tiden en av de mektigste i New York, så ikke bare klarte de relativ lett å få tak på det de ønsket, men de drev også stort innen nylonproduksjon. Segovia var selvsagt overlykkelig over de nye strengene, men fant at selv om strengene produserte en klar lyd, hadde de en svak metallklang som måtte elimineres om de skulle kunne brukes på en klassisk gitar.
I 1946 ble Segovia og Augustine introdusert av deres felles venn Vladimir Bobri, redaktør av Guitar Review. På grunnlag av Segovias interesse og Augustins tidligere eksperimenter, bestemte de seg for å forfølge utviklingen av nylonstrenger som oppnådde det riktige lydbildet. Via sitt kjennskap til DuPont-familien fikk Segovia overtalt en skeptisk DuPont om å levere nylon, hvis Augustine ville forsøke å utvikle og produsere strengene. Augustine som på dette tidspunktet hadde ofret mer enn 20 år av sitt liv til utvikling av en ny gitarstreng, gikk straks i gang med arbeidet, og etter tre år med utvikling og testing kunne han endelig demonstrerte en nylonstreng hvis kvalitet imponerte både Segovia, og til og med DuPont.
Den nye oppfinnelsen til Augustine ble satt i produksjon i 1949. Albert Augustine selv gikk bort i 1969, men hans etterkommer sitte fortsatt på opphavsretten til hans oppfinnelse via selskapet Albert Augustine Ltd. I tillegg til produksjon av nylonstrenger, bruker selskapet store summer årlig på å støtte klassiske gitarister ved å betale for deres skolegang. Hvert år sender Albert Augustine Ltd opp til 30 elever til Manhattan School of Music, Queen Sofia Spanish Institute og andre viktige skoler verden over.
Gitarstrenger av Fluorkarbonpolymerer har nylig blitt et alternativ til nylonstrenger. Lyden er foretrukket av noen luthiers og spillere, spesielt for den glatte overgangen som G strengen gir fra diskant til bass.